Da troen på hjelpesystemet forsvant

although-the-world-is-full-of-suffering-it-is-also-6249493

Jeg kan ikke peke på nøyaktig den datoen troen på hjelpesystemet forsvant. Om det var de varige, milelange ventelistene for å få legetime, NAV-sakene, eller kommunens evigvarende utskiftninger av saksbehandlere. Kanskje var det revurderingene, søknadene og klagene, PPT, politiske vedtak, lovverket eller at jeg var bedre forberedt til legetimen enn legen selv var. Kanskje var samarbeidsmøtene den siste dråpen. Eller skoleskyssen som aldri kom når den skulle. Eller nei. Det må ha vært lenge før det.

Uansett mistet jeg troen på hjelpesystemet et sted langs veien som pasient og pårørende. Jeg skulle ønske jeg fremdeles hadde en ukuelig tro på systemet. En tro på at jeg var i trygge hender på legevakt, sykehus og hos saksbehandlere. Ikke minst at jeg fremdeles hadde en tro på menneskene i systemet. Men er det noe erfaringene mine har lært meg, er det at man er sin egen lykkes smed. Man får ingen oppfølging selv om behovet er der. Stol ikke på noen.

Noen ganger, i små, naive øyeblikk, ønsker jeg meg tilbake til den tiden da et plaster på skrubbsåret fikset alt. Noen som tok meg i hånden, ordnet og slapp meg ut igjen for å leke. Noen som sa at: “Dette, Kristine, dette skal vi fikse.” Noen som kunne gitt meg tilbake troen på at noen fremdeles kunne sette på et plaster og gjøre alt godt igjen. En som så gjennom rustningen det hundredels sekundet man var villig til å senke lansen, for å se om en nykommer kunne motbevise kynismen.

Å miste troen er ikke det samme som å slutte og kjempe. Det betyr bare at man trenger mer tid til å lade mellom kampene. At kroppen ble påført nye arr. Det betyr at hodet mister litt mer troen på medmenneskeligheten langs veien. At man blir litt mer ensom for hver fagperson som slutter seg til nettverket, for hver sykdom og skade man må håndtere i stillhet. Det svir litt ekstra bak ribbeina når tilbakemeldinger på at man ser godt ut, bunner i smerter, medisiner, legetimer og livsviktig trening som ikke kan skulkes. Og ja, noen ganger, spesielt når folk påpeker at mindfullness er roten til all glede i livet, kjenner jeg at de kan putte mindfullnessen sin langt oppi det stedet sola aldri skinner.

Men en gang iblant, når man minst aner det, dukker det opp en person som ser hele personen. Ikke som gir sympati, for ønsket er ikke medynk, men som genuint ønsker å gjøre en god jobb. På sykehuset, på skolen, på NAV, en rådgiver eller en kiropraktor, som sier at: “Dette Kristine, dette skal vi fikse.” I de stundene kjenner jeg at troen på hjelpesystemet fremdeles ligger et sted og murrer i hjernebarken. Eller kanskje er det håpet som ikke vil gi slipp på troen på at det en dag, vil komme en fagperson og sette på et plaster.

 

 

 

 

 

 

 

Author: kristinelindhoy

Rocking severe asthma - one breath at a time.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s